Man må ikke være cognacelsker for å reise til Cognac, men det er gode sjanser for at du blir det når du har vært der.  Cognac er verdens mest berømte druebrennevin. Det har gjennom sin 300 år lange historie oppnådd ikonstatus, og blir eksportert til alle verdenshjørner. Hvorfor er cognac så attraktivt? Det enkle svaret er en kombinasjon av mange ting: jordsmonn, klima, druer, destillasjon, blandingskunst, lagring, tradisjon og historie. Alt dette er faktorer som til sammen utgjør den eksepsjonelle syntesen cognac. Og den beste måten å oppleve cognac på, er å reise til Cognac.

Cognacens status har ikke bare med den unike smaken å gjøre. Cognac er også et sterkt symbol. Den utstråler styrke, velstand og kraft. Den er selve avslutningsakkorden i et stort måltid. Når forretter, hovedrett og desserter er unnagjort, er det bare én ting som gjenstår, og det er cognacen. Når noe virkelig stort skal feires, åpner man en dyr cognac som man har spart lenge. Når man sitter foran peisen etter en lang dags arbeid eller en skitur i påskefjellet, er det få ting som smaker bedre enn et glass cognac. Japanerne drikker den dessuten gjerne til sin beste sushi, amerikanske rappere elsker den når som helst og hvor som helst, og engelskmennene blander den med ingefærøl når festen skal dras til store høyder.

Man kan diskutere i det lange og brede om hvilke nasjoner som lager best vin, men Frankrike er utvilsomt verdens beste produsent av druebrennevin. Cognac er ofte rund, harmonisk, fruktig og balansert, men ikke dermed sagt at den er kjedelig. God cognac kan være en av de mest komplekse drikkevarer som finnes – som Bach på flaske.

Landskapet og naturen rundt byen Cognac er noe man absolutt må oppsøke mens man er der. Sykling er et perfekt framkomstmiddel; da kommer de maleriske landsbyene mot deg i akkurat riktig hastighet. Du vil passere snirklete småelver hvor gamle menn sitter dovent med snadda i munnviken og fisker. Familier på søndagstur med lekende barn i det saftiggrønne gresset.

Kjærestepar tett omslynget under to hundre år gamle eiketrær. Knøttsmå, nedlagte jernbanestasjoner, og grusveier på kryss og tvers som fører til den ene idyllen etter den andre. Å begi seg inn i et slikt landskap er å invitere en stemning inn under huden, oppsøke et nytt og ukjent lokalmiljø for på den måten å få innsikt i hva det består av, og oppleve en identitet som bare finnes her. Lag en nistekurv med gode oster, deilig skinke og saftigrøde tomater, og fest en bagett på bagasjebrettet. Det kan nesten ikke bli bedre.

Familiebedriften Bache-Gabrielsen, som holder til sentralt i Cognac by. Her er man hjertelig velkommen til å stikke innom og slå av en prat, få en omvisning i kjelleren og de antikke kontorlokalene, og ikke minst få smake noen av husets edle dråper. Firmaets lokaler i 32 Rue de Boston er en tidsmaskin: Man kommer rett inn i mellomkrigstiden. Antikke kontormøbler i edelt treverk, massive tregulv med solid patina, og vegger fulle av historie. Selv om dette i dag er verdens sjette største cognacfirma målt i antall solgte liter, har man overhodet ikke følelsen av at man befinner seg i en moderne salgsmaskin der eneste formål er å tjene penger. Man merker at dette handler om en symbiose av håndverk, tradisjon, kultur og natur. Vel er det et handelshus, men det er samtidig et levende eksempel på hva cognac er, har vært og kan bli. En kombinasjon av småskala produksjon og storskala forretningsdrift, der vinbondens arbeid i vinmarkene forenes med global økonomi.

For 20 år siden solgte Bache-Gabrielsen 2000 flasker i Norge. I dag er tallet svimlende 1 300 000, en økning på 65 000 – sekstifem tusen – prosent. Denne formidable veksten er et resultat av kombinasjonen mellom firmaets mangeårige fokus på optimal kvalitet, og at folk har oppdaget hvor gode cognacene deres faktisk er. Hervé Bache-Gabrielsen (35), som nylig overtok familiefirmaet som fjerde generasjons eier, forteller at de stortrives med å få besøk av norske cognacelskere. Familien føler seg som halvt nordmenn og vel så det, og stiller alltid opp for gamle landsmenn som tar turen ned for å oppleve det de har skapt. De besøkende får en familiær velkomst, med gjennomgang av hvordan verdens beste brennevin foredles fra druer til edle dråper, og man får møte både husets mangeårige kjellermester Jean-Philippe Bergier (begynte der i 1989) og resten av familien Bache-Gabrielsen. Man blir vist rundt i den store kjelleren der fatene med cognac lagres, får se de unike kontorene, flasketapperiet, og ikke minst paradiset, det rommet i kjelleren hvor Bache-Gabrielsen lagrer sine mest unike cognacer, destillert langt ned på 1800-tallet. Når man ser disse radene med eldgamle glassballonger funkle der inne i det svake lyset, er det lett å bli ydmyk.

Det er noe magisk ved det å oppsøke det området hvor et så berømt produkt som cognac blir fremstilt. Man får en mulighet til å se tingene i en større sammenheng, oppleve autentisitet, og dessuten få en dypere forståelse av hva som faktisk er involvert i det å skape et landbruksprodukt på dette nivået. Men helt til bunns i saken kommer man aldri. Hovedgrunnen til at Cognac har en så stor tiltrekningskraft på oss mennesker, er at det er alltid er noe nytt å oppdage i smaken og duften. Man forstår aldri en god cognac helt og fullt, den slipper alltid unna idet vi tror vi har den. Et mystisk element som ingen ennå har klart å forklare.