NORGES NORDLIGSTE LYSLØYPE

0
825

Norges nordligste lysløype består kanskje ikke av så mange utesteder. Til gjengjeld er den ganske lang, og et par kilometers gange må påregnes mellom sørligste og nordligste punkt. Selv tok vi taxi.

Når nordavinden treffer deg med 15 sekundmeter midt i trynet, og termometeret har krøpet godt under 20 på blå skala, trenger man en god grunn for å ferdes ute. I Longyearbyen finnes det minst fire gode grunner.

Barents Pub, Polarhotellet
For å få mest mulig ut av kvelden er Radisson SAS Polar Hotel det beste utgangspunktet. Etter å ha inntatt en bedre middag i restaurant Nansen, som antagelig vis har den beste utsikten i hele Longyearbyen, er det bare å krype inn på Barents Pub som ligger nærmest vegg i vegg. God og mett etter å ha lempet innpå av ishavsrøye og Svalbard-rype, er det godt å flate ut på puben med en iskald polar-øl. Men hvilen blir neppe lang. Barents Pub, eller bare Pub´en, er uoffisielt erklært som startområde for byens lysløype, og blir forholdsvis tidlig fyllt med det som kan krype og gå av mennesker. Det akkurat passe store lokalet blir akkurat litt for trangt når klokka nærmer seg kveldsnytt, men stemningen er upåklagelig. Bare så det er sagt: På Svalbard finnes det 5000 isbjørn, og regelen om «hver mann sitt våpen» lever i beste velgående. Derfor er våpen et naturlig innslag i bybildet. For å unngå dueller og vådeskudd er det forbudt å ta med våpenet inn på puben. En grei regel, som man kanskje burde vurdert innført i hovedstaden også.

Karl og Kroa
Longyearbyen er en ganske avlang sak, og det finnes en slags gågate du kan følge for å ta deg frem langs sentrum av byen. Etter at vi hadde blitt passe skjeve i skøytene, forlot vi Pub´en og trasket oppover gågata. Tyve kuldegrader og stiv kuling fra vest gjorde sitt til at vi valgte den første og beste løsningen: Karlsberger Pub. Dette er også en ikke så veldig stor sak, som til gjengjeld har mange flasker bak disken. Mørk og lun er den et glimrende krypinn for tørste Osloværinger, og andre væringer. Jeg traff blant annet en fra Skien. Etter et par heftige bar-runder meldte behovet for frisk luft seg, og vi fortsatte ferden. Vinden hadde absolutt ikke løyet, og i tillegg hadde det begynt å snø. Vi kjempet noen sekunder for å få igjen pusten før vi begynte å gå. En livsfarlig og angrepslysten isbjørn viste seg i tussmørket å være en Svalbard-rein, lett gjenkjennelig med de latterlig korte beina. Lettet og med en smule respekt for naturen fortsatte vi i den bitende kulden. Andpustne og med stivfrosne neser ramla vi inn på Kroa. Og nå begynte ting å stå til forventningene om et barskt Svalbardsamfunn, tuftet på fangstmenn og gruveslusker. Kroa er stort sett innredet med drivved fra Sibir, og pyntet med isbjørn- og selskinn. Vi benket oss sammen ved det største og tykkeste bordet jeg har sett på lenge, og tømte i oss noen øl. Her satt vi – gutta – i vårt rette element, omgitt av trofeer og minner fra dengang menn var menn, og menn var jegere.

Huset på prærien
Selv om vi følte oss rimelig hjemme, så tok det ikke helt av på Kroa. Etter et kort og ampert øyråd, hvor flere av deltagerne ble stemt ut og hjem til hotellet, bestemte vi oss for å dra til Huset – en institusjon i L-byen. Det tidligere samfunnshuset i byen ligger langt fra nærmeste nabo, på den andre siden av dalen, og er en koloss av en murbygning. Vi myste mot Huset, som i nattemørket lyste mot oss som et Soria Moria slott, og vi bestemte oss fort for å ta en taxi. Det var ikke lange biten, ikke var det spesielt dyrt heller. Tilslørte av alkohol fniste vi oss ut av bilen og inn på Huset. Selskinnsjakkene ble avlevert i garderoben, og vi innbilte oss at vi luktet stramt av selspekk og svette. Breibente banet vi oss inn i lokalet, og skuffelsen var til å ta og føle på da nattklubben, jeg tror det heter det, viste seg å være et helt fastlandsvanlig sted, med blinkelamper og vanlige mennesker.

Til gjengjeld var det høy stemning der, og et band med rare parykker og 70-talls look spilte fet musikk. Her tok det helt av, og etter en time med skyhøyt tempo krabbet vi til den innerste baren, hvor jeg klamret meg til et gjenglemt gruveborr resten av kvelden. Taklyset ble tent, og vi ble høflig bedt om å forlate åstedet av en vennlig sjel. Fangstklærne ble igjen til vanlige klær, og vi fant en taxi som kjørte oss tilbake til Polarhotellet.